idawaerness

Jeg har jo skrevet før at jeg ikke kan fortsette å leve slik jeg gjør nå, og at det må skje noen forandringer i livet mitt for at jeg skal klare å få tilbake livsgleden. Det jeg mente med det var at jeg har levd i en slags boble helt siden jeg sakte men sikkert i første halvdel av 2009 fant ut at jeg ikke ble å klare sisteåret på videregående, på grunn av angst og depresjon.

Jeg var så fullstendig utslitt, etter å ha fungert på reservebluss de siste tre årene, at jeg rett og slett ikke hadde mer å gi. Jeg taklet ikke å tenke på folks forventninger til meg, og ble i aller høyeste grad nedbrutt av mine egne (alt for høye) krav til meg selv.

Så jeg stoppet opp.

Jeg gjorde ingenting - lenge! Jeg klarte ikke å forholde meg til samfunnet. Jeg klarte ikke å forholde meg til alles meninger om hvordan man måtte te seg for å være et akseptabelt medlem av en norsk jante-verden. Jeg innså at jeg måtte gi slipp, og det gjorde jeg. Jeg slapp meg helt løs i to uker i strekk. Det ble mye alkohol, og utprøving av grenser som jeg hadde vært bundet til i årevis. Jeg var sørgmodig, motløs, redd og lettet på en og samme tid. Så gikk utprøvelsesfasen over, og jeg satt igjen med en følelse av tristhet, skuffelse og fullstendig likegyldighet.

På en måte har jeg vært slik helt frem til nå. Selv om jeg selvsagt ikke er likegyldig i forhold til min fantastiske datter og min samboer, så har jeg vært nødt til å være likegyldig til mye annet. Jeg har stilt meg likegyldig til en del ting rett og slett for å klare å holde meg oppe. For å ikke la tankene trenge gjennom å knekke meg. Jeg fylles fortsatt meg tristhet, skam og skyldfølelse ovenfor meg selv. Mine egne kravstore tanker trenger seg fortsatt inn og forteller meg at jeg er svak som ikke klarte å ta meg sammen og ignorere angsten, og tvinge meg gjennom videregående. De "tenk om?" tankene kommer nok til å plage meg lenge.

Jeg har vært så negativ til meg sel at det rett og slett har hindret meg i å utrette noe. Hver gang jeg har skullet ta eksamen har jeg tenkt at det ikke er noen vits fordi jeg sikkert ikke blir å få til? Jeg har blitt hemmet av mine egne negative tanker.

Men ikke mer!

Jeg er en 21 år gammel jente med MYE ressurser! Jeg har et hode som lett tar til seg kunnskap, og var i ferd med å kun få 5-ere og 6-ere siste året på videregående. Så tanken om at jeg ikke får til er bare tull! Jeg vet at jeg er smart. Jeg vet at jeg har talenter som gjør at jeg blir å komme meg langt i denne verden. Jeg må bare klare å overvinne den enormt sterke negativiteten som har fått vokse og gro inne i meg siden den dagen en foreldrefigur fortalte meg at jeg aldri kom til å være god nok, og at jeg lik så godt kunne forsvinne fra denne verden.

Gjett hva dere? - Jeg klarer det jeg vil klare!

Og akkurat nå er planen to eksamener til våren - en i slutten av april og en 15. mai.
Jeg skal ha fått et ferdig vitnemål våren 2013, og det blir å være mer vidunderlig enn jeg noen sinne kan beskrive. Jeg får tårer i øynene nå, bare med å tenke tanken. For veien dit har vært umåtelig tøff!

Målet mitt er å ha et snitt på minimum 4,5, med 6-ere i filosofi og engelsk slik at jeg kommer inn på drømmeuniversitetet -University of East Anglia (det kommer et eget innlegg om dette), som er et av Storbritannias beste universiteter. Der skal jeg få en BA (Bachelor of arts) i filosofi, og kanskje litteratur.

Veien dit er startet, og denne gangen skal jeg klare det!

Mens jeg skriver dette hører jeg på en veldig passende, og oppløftende sang, som faktisk beskriver det jeg føler akkurat nå:

"For the first time in such a long long time, I know I'll be ok!"

Ønsk meg lykke til - det kommer godt med ;)

Hvis dere har noe dere har slitt/sliter med, eller noe dere drømmer om, ønsker jeg dere ubeskrivelig mye lykke til! Det viktigste dere gjør er å ha tro på dere selv, uansett hvor mørkt det virker.

Ha en fin kveld alle sammen! :)