idawaerness

Jeg har jo skrevet før at jeg ikke kan fortsette å leve slik jeg gjør nå, og at det må skje noen forandringer i livet mitt for at jeg skal klare å få tilbake livsgleden. Det jeg mente med det var at jeg har levd i en slags boble helt siden jeg sakte men sikkert i første halvdel av 2009 fant ut at jeg ikke ble å klare sisteåret på videregående, på grunn av angst og depresjon.

Jeg var så fullstendig utslitt, etter å ha fungert på reservebluss de siste tre årene, at jeg rett og slett ikke hadde mer å gi. Jeg taklet ikke å tenke på folks forventninger til meg, og ble i aller høyeste grad nedbrutt av mine egne (alt for høye) krav til meg selv.

Så jeg stoppet opp.

Jeg gjorde ingenting - lenge! Jeg klarte ikke å forholde meg til samfunnet. Jeg klarte ikke å forholde meg til alles meninger om hvordan man måtte te seg for å være et akseptabelt medlem av en norsk jante-verden. Jeg innså at jeg måtte gi slipp, og det gjorde jeg. Jeg slapp meg helt løs i to uker i strekk. Det ble mye alkohol, og utprøving av grenser som jeg hadde vært bundet til i årevis. Jeg var sørgmodig, motløs, redd og lettet på en og samme tid. Så gikk utprøvelsesfasen over, og jeg satt igjen med en følelse av tristhet, skuffelse og fullstendig likegyldighet.

På en måte har jeg vært slik helt frem til nå. Selv om jeg selvsagt ikke er likegyldig i forhold til min fantastiske datter og min samboer, så har jeg vært nødt til å være likegyldig til mye annet. Jeg har stilt meg likegyldig til en del ting rett og slett for å klare å holde meg oppe. For å ikke la tankene trenge gjennom å knekke meg. Jeg fylles fortsatt meg tristhet, skam og skyldfølelse ovenfor meg selv. Mine egne kravstore tanker trenger seg fortsatt inn og forteller meg at jeg er svak som ikke klarte å ta meg sammen og ignorere angsten, og tvinge meg gjennom videregående. De "tenk om?" tankene kommer nok til å plage meg lenge.

Jeg har vært så negativ til meg sel at det rett og slett har hindret meg i å utrette noe. Hver gang jeg har skullet ta eksamen har jeg tenkt at det ikke er noen vits fordi jeg sikkert ikke blir å få til? Jeg har blitt hemmet av mine egne negative tanker.

Men ikke mer!

Jeg er en 21 år gammel jente med MYE ressurser! Jeg har et hode som lett tar til seg kunnskap, og var i ferd med å kun få 5-ere og 6-ere siste året på videregående. Så tanken om at jeg ikke får til er bare tull! Jeg vet at jeg er smart. Jeg vet at jeg har talenter som gjør at jeg blir å komme meg langt i denne verden. Jeg må bare klare å overvinne den enormt sterke negativiteten som har fått vokse og gro inne i meg siden den dagen en foreldrefigur fortalte meg at jeg aldri kom til å være god nok, og at jeg lik så godt kunne forsvinne fra denne verden.

Gjett hva dere? - Jeg klarer det jeg vil klare!

Og akkurat nå er planen to eksamener til våren - en i slutten av april og en 15. mai.
Jeg skal ha fått et ferdig vitnemål våren 2013, og det blir å være mer vidunderlig enn jeg noen sinne kan beskrive. Jeg får tårer i øynene nå, bare med å tenke tanken. For veien dit har vært umåtelig tøff!

Målet mitt er å ha et snitt på minimum 4,5, med 6-ere i filosofi og engelsk slik at jeg kommer inn på drømmeuniversitetet -University of East Anglia (det kommer et eget innlegg om dette), som er et av Storbritannias beste universiteter. Der skal jeg få en BA (Bachelor of arts) i filosofi, og kanskje litteratur.

Veien dit er startet, og denne gangen skal jeg klare det!

Mens jeg skriver dette hører jeg på en veldig passende, og oppløftende sang, som faktisk beskriver det jeg føler akkurat nå:

"For the first time in such a long long time, I know I'll be ok!"

Ønsk meg lykke til - det kommer godt med ;)

Hvis dere har noe dere har slitt/sliter med, eller noe dere drømmer om, ønsker jeg dere ubeskrivelig mye lykke til! Det viktigste dere gjør er å ha tro på dere selv, uansett hvor mørkt det virker.

Ha en fin kveld alle sammen! :)

Nå ender mine dager med tankesløshet og motløshet, og en innstilling som sier at jeg ikke får til. Klart det kommer til å bli vanskelig, men skal jeg forandre hverdagsmarerittet inn til et godt liv, så må jeg faktisk GJØRE noe!

Jeg har lenge tenkt at når jeg bare har fått ditt i orden, eller fikset datt, så skal jeg begynne å ta tak for å få livet mitt på riktig kjør igjen. Men det funker ikke slik. Jeg må simpelten bare bestemme meg for at NÅ skjer det, også får det bare funke! Nå skal det ikke være flere unnskyldninger og unnasluntringer. Nå er det på tide med en ny innstilling til livet, som skal gjøre dagene bedre og mer innholdsrike.

Jeg tenkte jeg skulle vente til flyttingen var over, og til vi var kommet oss ordentlig i hus, men jeg hadde helt sikkert funnet en unnskyldning til å utsette det da og. Så i morgen er det null usunn mat, og trening. Også er det fokus på studier igjen, slik at jeg kan melde meg opp til et par eksamener til våren. Denne gangen er det ingen vei tilbake!

Gleder meg allerede til en bedre hverdag =)

Det var en dårlig spøk fra en (kanskje litt småberuset?) nervøs mann. Hvorfor blåse det slik opp? Og hvorfor ble det ikke blåst opp da Thomas og Harald ble kalt "Bleikfisker" av ingen ringere enn Madcon? Her stinker det en dobbeltmoral som ikke hører hjemme noe sted!

Det var en tabbe folkens - GET OVER IT!

Og så blir den stakkars mannen behandlet på en sån forferdelig måte etterpå, på en kveld som egentlig skulle gått med til å feire en helt fantastisk begivenhet. Årets hit er STORT, og så går alt fokus over til en dårlig spøk. Nei, skjerpings folkens, det er strengt tatt ingenting å ta sån på vei for. Hadde det vært et rasistisk utsagn, så kunne jeg ha skjønt oppstyret, men "moccamann" var bare et nervøst forsøk på en spøk som gikk galt. Og han har beklaget på alle mulige måter. Hva mer vil dere?!

De virkelige dustene denne kvelden var Terje som i et desperat forsøk på oppmerksomhet helte øl på hodet hans, og Tshawe som kaller han for et fittehøl! Hvordan er DET greit å gjøre? Hvorfor blir det godtatt?

Jeg kjenner jeg blir ganske så provosert av hele greia. Er det noe jeg avskyr så er det dobbeltmoral, og det er nøyaktig det denne saken oser av!

Stakkars mann! Håper han klarer å nyte prisen når ting har roet seg =)

Huset er innflyttningsklart etter noen dager med iherdig jobbing. Nå gjennstår "bare" selve flyttingen.

Problemet mitt er at jeg har blitt flyttet på alt for mange ganger i min oppvekst, (kom på 12 plasser vi har bodd, men vet det er flere), og nå blir jeg fysisk dårlig hvis jeg så mye som SER en flytte-eske. Hver gang noen har nevnt flytting, har jeg blitt irritabel og stresset, og nå er dagen kommet hvor jeg skal flytte sammen med min relativt ny-etablerte lille familie.

Men i det alt ble klart for flytting slo både hodet og kroppen seg vrang. På fem døgn har jeg sovet 17 timer til sammen, og nå har jeg feber og er usedvanlig sliten. Uroen som i utgangspunktet er knyttet til angst og depresjon, kommer også frem når det er tid for flytting. Etter alle flyttingene har jeg rett og slett utviklet en "allergi" mot flytting...

Så, kort sagt: Flytting gjør meg syk!

Jeg kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til det er overstått...

PS. Kommer med bilder av ny-huset så snart alt er på plass =)

Jeg følte det ble så rart og skulle fortelle om mine tanker og alt jeg undrer meg over på denne bloggen, for dette føler jeg er mer en slags hverdagsblogg. Så derfor har jeg opprettet en ny blogg der jeg på en litt mer ryddig og fin måte kan skrive om mine (til tider alt for mange) tanker.

Stikk en tur innom!:)
www.mittfilosofiskehjorne.blogg.no

Ha en strålende kveld ^^
Nå skal jeg hente frem smågodtposen og se på en film sammen med min kjære <3

Jeg er virkelig dårlig til å opprettholde en blogg! Jeg skal prøve å bli bedre?

Jeg har i over fem måneder vært kontinuerlig kvalm, og har en udefinerbar smerte nede i høyre siden av magen, så om en time skal jeg inn til CT-undersøkelse. Jeg håper for alt i verden at de finner noen svar (og en måte og fikse det på), for nå er jeg rimelig lei av å være dårlig!

Uansett - nok helseprat for denne gang?

Jeg gleder meg noe helt ubeskrivelig mye til å flytte inn i nyhuset vårt, og klarer knapt å vente til i begynnelsen av januar når vi overtar. Vi har allerede valgt ut tapet til en kontrastvegg i stue, soverom og tv-stuen i kjelleren, og funnet gulv. Vi er godt på vei, og jeg sitter og tenker på innredning som skal gjøre at det føles som om jeg flytter hjem. Dette blir så bra! :D

Hvis noen har noen bra interiørtips eller vet om noen bra nettsider så mottas tips med takk :)

Noe lignende som dette skal opp på kontrastveggen i stuen, så jeg holder allerede på å plukke ut  passende bilder av min lille familie som skal fylle rammene og gi hele stuen et ekstra personlig preg <3

Jeg gleder meg! :D

You spend your whole life stuck in the labyrinth thinking about how you'll escape it one day, and how awesome it will be. And imagining that future keeps you going, but you never do it. You just use the future to escape the present. - John Greene

Jeg kom over dette sitatet da jeg gjorde nettopp dette - drømte om fremtiden for å rømme fra virkeligheten. For sannheten er at akkurat nå så er ikke ting så bra. Jeg er 21 år, og ambisjonene jeg hadde da jeg startet på videregående er mildt sagt nedbrutt. Jeg har fortsatt ikke en utdannelse - ikke en gang et fullverdig vitnemål. Jeg bor fortsatt i et hus som jeg føler meg fanget i, og kroppen min er et stort lysende neonskilt som stadig minner meg på om mitt eget forfall. Og tingen er, jeg klarer ikke å gjøre noe med det, og det er ikke så lett som alle skal ha det til.

Jeg bor i Norge - jantelovens hjemland. Jeg har slitt med angst, depresjoner og et voldsomt prestasjonspress i mange år, og selv om jeg skulle likt å si at dette er et lukket kapittel av livet mitt, så er det ikke det.

Men dette er det ingen som ser!

Jeg smiler mye. Jeg ler når noen forteller vitser, og jeg gir min fulle oppmerksomhet når noen har noe på hjertet. Jeg ligger ikke bortgjemt i en grøft, og jeg lar det ikke synes at jeg sliten og motløs, selv om jeg mest har lyst å gjemme meg under dynen og gi opp. Jeg har fortsatt en styrke i meg som fra tid til annen gir meg et spark bak, og en stolthet som holder meg nok oppe til at jeg kan si at jeg ikke er nedbrutt, til å si at jeg ikke lar meg knekke!

Men tingen er at livet mitt fortsatt er på vent. Ja - jeg har en fantastisk samboer, og sammen har vi verdens skjønneste datter, men det er ikke noe jeg personlig har oppnådd som et enkelt individ. Hver dag er jeg takknemlig for min supre lille familie, men personlig føler jeg meg fanget i et mørkt hull inne i hodet mitt en plass.

Igjen så er det jo slik at jeg ikke egentlig har lovt til å føle det slik. For jeg er norsk, og perfekt og barsk! Har jeg et problem så skyver jeg det unna og svarer "strålende" når noen spør hvordan jeg har det. Og i og med at jeg tross alt har et hjem og en familie så skal jeg være fornøyd med det jeg har.

Men slik er det altså ikke!

Jeg er ikke fornøyd med et uferdig vitnemål og en kropp som tynger både fysisk og psykisk. Jeg er ikke fornøyd med å fra tid til annen få en og annen 6-er på en prøve. Jeg kommer meg ikke fremover, jeg sitter fast. Og selv om det hjelper på det umiddelbare humøret å drømme seg bort til en liksom-fremtid, så vet jeg at det er en stor mulighet for at jeg blir sittende fast i dette mørke hullet der den eneste lykken jeg får er den jeg uttrykker slik at andre skal føle mindre ubehag over at jeg har det vondt.

Jeg er fastlåst i en tilstand av frustrasjon, motløshet og forvirrelse. Jeg kjenner fra tid til annen at et lite glimt av håp sniker seg inn på meg, og jeg kjenner at den lille optimisten som nesten hele tiden blir nedtrykt av pessimisten klarer å rive seg litt løs og får banket inn litt optimisme i en ellers ganske pessimistisk holdning.

Men dette er ikke nok. Dette er bare den livnærende fantasien som John Greene snakker om. Det er tanken om en lysere fremtid som gjør at nåtiden ikke blir uutholdelig. Men tingen er jo at når jeg ser på hvordan nåtiden er, og hvordan fremgangen er lik null, så kreves det ikke et geni for å forstå at en suksessfull fremtid ikke blir noe av.

Det å leve i en slags tåke, der alt som foregår blir distansert og uklart er så fryktelig tungt. Og det er ikke noe som andre kan forstå. Ingen rundt meg forstår hvordan jeg har det. Og fordi jeg ikke krøller meg nedbruttbrutt sammen i fosterstilling og gir helt opp, så er det ingen som skjønner at jeg ikke trives med meg selv.

Så her er det svart på hvitt - fordi folk trenger å få det inn med teskje: Jeg sitter fast! Jeg har gått meg vill i labyrinten, og jeg har vanskelig for å tro på at det i det hele tatt finnes en utgang.

You spend your whole life stuck in the labyrinth thinking about how you'll escape it one day, and how awesome it will be. And imagining that future keeps you going, but you never do it. You just use the future to escape the present. - John Greene

Endelig, etter mye om og men og en ganske nervepirrende budkrig trakk den andre budgiveren seg, og boligen ble vår! Det er en kjempefin vertikaldelt tomannsbolig med 4 soverom, to nyoppussede bad, nytt kjøkken, nybygd garasje og bra størrelse på hagen.

Vi skal overta boligen i januar, og blir å gjøre en del småforandringer før vi flytter inn. En del maling og ny tapet og gulvet på rommet i kjelleren blir skiftet ut, men ellers er jo alt såpass nytt at det hele er ganske innflytningsklart.

Jeg håper vi er ferdig innflyttet til Auroras første bursdag 30. januar! :)

Her er noen bilder av boligen:

^ Vi har venstre del av huset, fra den hvite metalltingen som står midt på tomten.




Stuen skal få seg et malingsstrøk eller to.




Fint og romslig kjøkken med induksjon og gass. Det eneste som skal byttes ut er bildet bak viften.


Hovedsoverommet skal males om og legges ny tapet.


Dette er vårt fremtidige kontor.


Dette er Auroras nye barnerom. :)


Her er et bilde av et av badene.

Alt i alt gleder jeg meg veldig. Jeg ser virkelig for meg at vi kan komme til å trives veldig i dette huset. :)

Jeg elsker høsten! Det blir en helt fantastisk stemning ute, og luften er så herlig og frisk. Det føles som om de vakre fargene, roen og stillheten gjør sitt aller beste for å forberede oss på vinteren som snart skal melde sin ankomst. 

Naturen er på sitt aller vakreste på høsten synes jeg. Det er akkurat som om hele verden blir magisk, og alle fargene blir så varme og vennlige. Selv høstregnet er noe for seg selv.Jeg synes Margot Sandsmark sa det så fint da hun sa; "Når regnet hvisker om sommeren, pugger det gloser til høstens mektige regnskyll". For høstregnet er virkelig noe for seg selv, og jeg synes det er vakkert og beroligende.

Jeg har kjøpt meg et nytt kamera for en liten stund siden (blir å komme til bake til det i et eget innlegg) og håper jeg klarer å ta noen fine høstbilder, for i år har høsten virkelig vist seg fra sin beste side her i nord.

Håper alle får en fin kveld, og en super høst =)

Jeg har vært borte herfra en god stund nå, og ville bare si at nå er jeg tilbake! Ironisk nok er jeg bare en snartur innom pc-verden akkurat nå, så dette er bare et innlegg for å si at bloggen kommer til å være aktiv igjen.

Jeg har endelig kjøpt meg nytt kamera, så nå blir det også en del snakk om fotografering fram over, for de som måtte bry seg om det.

Her er resultatet av mitt første møte med makrolinsen min :D




Ha en fin kveld alle sammen! :)